Byggeklosser og aktivaallokering (del 1)

Byggeklosser og aktiva…hva for noe, sier du?

Slapp av, aktivaallokering er bare et fancy uttrykk for hvor stor andel av pengene jeg velger å putte i hver av de ulike aktivaklassene, som til sammen utgjør min verdipapirportefølje. Ordet aktivaklasser er på sin side et samlebegrep for de forskjellige typene byggeklosser jeg kan velge å putte pengene mine i.

Formålet med dette er å ende opp med en portefølje bestående av et hendig utvalg byggeklosser, som er tilpasset min evne til å tolerere risiko. Samtidig  er det en fordel om byggeklossene jeg velger ikke samvarierer 100%. Dette er faktisk litt viktig, da jeg ellers vil miste muligheten til å øke porteføljens totale avkastning ved hjelp av rebalansering, som enkelt fortalt handler om å selge seg ned i de aktivaklassene som har steget i verdi, og kjøpe mer av de som har gitt dårligst avkastning. Men mer om dette siden.

La oss nå først se på noen byggeklosser.

Aktivaklassene jeg foretrekker

Alle som har sovet seg igjennom et møte med sin lokale finansrådgiver har sikkert hørt om aksjer og obligasjoner. I tilfelle du sov søtt i ditt møte har du under en kjapp definisjon av disse.

• En AKSJE er en eierdel i et aksjeselskap, og gir bla. rett på utbytte fra bedriften.
• En OBLIGASJON er et rentebærende gjeldsbrev, som sier at utsteder skylder innehaveren penger.

Siden jeg er i en fase hvor formuen skal bygges raskt, så prioriterer jeg selvsagt å eie mest aksjer fremfor obligasjoner. Grunnen til det er enkel. Aksjer er nemlig den aktivaklassen som historisk har vist å gi best avkastning. Av tabellen nedenfor, som jeg stjal fra «the Reformed Broker«(anbefalt blogg!) kan du se hvordan aksjer stort sett har gruset obligasjoner over tid.

Samtidig er det viktig å forstå at obligasjoner(investment grade) svinger mye mindre i verdi enn aksjer, som jo har en lei tendens til å by på en berg-og-dalbane tur uten like. Det er derfor typisk å benytte denne aktivaklassen til å redusere den totale risikoen i en investeringsportefølje, men merk at det da skjer på bekostning av avkastningen. I mine øyne blir derfor obligasjoner noe man investerer i når formuen skal bevares og ikke bygges.

Men hva pokker mener jeg egentlig når jeg sier aksjer her?

Aksjer

Jeg snakker selvsagt her om aksjefond, og da nærmere bestemt billige indeksfond. Fra innlegget «Hvorfor jeg elsker indeksfond» husker vi jo at kostnader har utrolig mye å si for den avkastningen man sitter igjen med på sikt. At all verdens finurlige strategier for å plukke vinnende aksjer heller ikke fungerer over tid gjør det enkelt å velge bort aktivt forvaltede fond.

Samtidig er det ikke slik at jeg plasserer alle pengene mine i et globalt fond, som for eksempelvis KLP AksjeVerden Indeks og sier meg ferdig med det. Dette til tross for at en slik alt-i-et-løsning faktisk er smart for den som ikke bryr seg om investeringer og ønsker å gjøre det enkelt. Ingen ting feil i det.

Men hvorfor ikke bare gjøre det enkelt?

Fordi, som forfatteren av «The Four Pilars of Investing«, William Bernstein, så tror jeg at det er mulig å oppnå høyere avkastning ved å fokusere på de delene av aksjeuniverset, som har vist å gi best avkastning over tid. Jeg er fullstendig klar over at dette er litt kontroversielt, men historiske data viser generelt sett at:

• Å eie aksjer i SMÅ SELSKAPER gir bedre avkastning enn å eie aksjer i store.
• Å eie aksjer i såkalte VERDISELSKAPER gir bedre avkastning enn å eie aksjer i vekstselskaper.

Det er derfor bare logisk at jeg overvekter aksjer i små selskaper og såkalte verdiselskaper i porteføljen min. At små selskaper gir bedre avkastning enn store er logisk i mitt hodet, da disse har mye høyere risiko. Å forklare at verdiselskaper gjør det bedre enn vekstselskaper er litt mer finurlig. Men det kan ha med å gjøre at vi investorer har en tendens til å overvurdere disse glamorøse selskapenes fremtidige inntjeningspotensiale.

Et ønske om å erobre verden…

Som Chaplin`s karakter i «the Dictator» ønsker jeg å inkludere hele verden i min portefølje. Argumentet er enkelt, da aksjemarkedene rundt omkring har en tendens til å gi ulik avkastning til forskjellige tider. For eksempel stiger det amerikanske markedet akkurat nå til stadig nye høyder, mens store deler av verden fortsatt ligger på nivåer lavere enn før finanskrisen. For ikke å snakke om den russiske børsen, som etter Russlands kreative inngripen i Ukraina for tiden befinner seg i kjelleren.

Personlig foretrekker jeg å fokusere på regioner fremfor enkelt land. I mine øyne vil det å eie egne indeksfond for hvert enkelt land bli unødvendig dyrt, for ikke å snakke om komplisert. Med lignende argumenter så deler jeg heller ikke opp porteføljen etter spesifikke sektorer og bransjer. Geografiske regioner jeg inkluderer i min egen portefølje er:

• Nord-Amerika
• EU, Japan og Australia.
• Norge
• Fremvoksende markeder, som Kina, India, Russland, Sør-Amerika, Afrika, Øst-Europa, etc

Igjen, hvorfor gjøre det så komplisert, tenker du?

Fordelen med å dele aksjeporteføljen opp i regioner på dette viset er at det gir meg mulighet til å rebalansere. Hvis jeg for eksempelvis har bestemt at fremvoksende markeder skal utgjøre 20% av porteføljen og en ny Asiakrise sender finansmarkedene i denne regionen til bunns, så vil det tvinge meg til å kjøpe aksjer på billigsalg.

Når aksjer i fremvoksende markeder raser, så vil jo den prosentvise andelen de utgjør i porteføljen reduseres. Så for å opprettholde riktig balanse i porteføljen må jeg da kjøpe mer av de aksjene som har rast i verdi. Det geniale er at det tvinger meg til å følge Warren Buffett`s råd om å kjøpe aksjer når andre er piss redde, men mer om det senere.

En kjapp oppsummering

Jeg foretrekker å eie aksjer i små selskaper og såkalte verdiselskaper fra alle verdens hjørner, da disse har høyest forventet avkastning på sikt.

Likevel betyr ikke det at jeg sitter på en portefølje som inneholder kun små verdiselskaper. En slik løsning ville nemlig gitt porteføljen et risikonivå, som kunne gitt selveste Batman nerveproblemer. Samtidig er det slik at selv om disse byggeklossene er de som historisk sett har gir best avkastning, så er ikke det synonymt med at de gjør det best hele tiden.

Nedenfor har jeg sakset inn et diagram fra Bernsteins`s «The Four Pilars of Investing«. Her ser vi tydelig hvordan både små- og verdiselskaper i perioder kan gjøre det dårligere enn markedet som helhet(her representert ved S&P 500).

For å kunne dra bedre nytte av jevnlig rebalansering har jeg derfor deler av porteføljen i de brede markedsindeksene, slik som MSCI World Developed Markets og MSCI Emerging Markets. Disse indeksene inneholder til sammen stort sett det som finnes av store vekst- og verdiselskaper fra hele verden, og kombinert med et knippe indeksfond med små- og verdiselskaper gir det porteføljen en fin forskyvning i hva jeg mener er riktig retning.

I DEL 2 skal vi se nærmere på hvordan jeg har skrudd sammen min egen portefølje, samt hvordan jeg tenker om rebalansering i praksis.

Nedenfor har jeg listet opp fondene, som sammen med noen enkelt aksjer utgjør min investeringsportefølje:

• KLP AksjeNorge Indeks 2 (årlig kostnad 0,20%)
• (YAO) Guggenheim China All-Cap ETF (årlig kostnad 0,70%)
• (VTV) Vanguard Value ETF (årlig kostnad 0,09%)
• (EFV) iShares MSCI EAFE Value Index (årlig kostnad 0,40%)
• (VBR) Vanguard Small-Cap Value ETF (årlig kostnad 0,09%)
• (VSS) Vanguard FTSE All-World ex-US Small-Cap ETF (årlig kostnad 0,20%)
• KLP AksjeFremvoksende Markeder Indeks 2 (årlig kostnad 0,30%)
• KLP AksjeGlobal indeks 4 (årlig kostnad 0,30%)
• KLP Global Obligasjon 2 (årlig kostnad 0,20%)*

*Dette fondet er ikke lenger en del av porteføljen. Mer om det her: «Porteføljeoppdatering – Good bye KLP Global Obligasjon 2«